| Getting your Trinity Audio player ready... |
Kommunikasjon er en stadig tilstedeværende del av menneskelig samhandling. De fem kommunikasjonsaksiomene, formulert av Paul Watzlawick og hans kolleger, bidrar til å beskrive kommunikasjonsprosessene som finner sted under interaksjon, og til å forklare hvordan misforståelser kan oppstå. Vi har lagt til noen kommentarer for å tilpasse aksiomene bedre til en transkulturell kontekst.
De fem axiomaene er:
1. Man kan ikke ikke kommunisere. Det første aksiomet viser at alt man gjør, er et budskap: "Aktivitet eller inaktivitet, ord eller taushet har alle en meddelelsesverdi: De påvirker andre, og disse andre kan i sin tur ikke la være å svare på denne kommunikasjonen og kommuniserer dermed selv" (Watzlawick, Beavin og Jackson, 1967). Dette gjelder imidlertid bare hvis partene er "in the presence of another" (Watzlawick & Beavin, 1967). Dette kan imidlertid skape problemer i relasjonssystemet. Hvis man for eksempel ikke ønsker å kommunisere og utilsiktet kommuniserer dette, kan det gjøre den andre parten sint. Det kan være stor forskjell på hvordan man verdsetter mennesker som oppfører seg følelsesmessig tilbakeholdent, og som uttrykker tanker og følelser fritt, i ulike kulturer. Ufølsomhet overfor disse forskjellene eller signalene folk sender, kan hindre eller undergrave en smidig akkulturasjonsprosess.
2. Det andre aksiomet sier at det finnes både "innholds- og relasjonsnivåer i kommunikasjonen"." . Innhold refererer til selve innholdet i det som diskuteres, mens relasjonsnivået i en kommunikativ handling har å gjøre med hvordan de to kommunikatørene ser på hverandre og hvordan de formidler det. Som Watzlawick, Beavin og Jackson (1967) uttrykker det: "Alle slike relasjonsutsagn handler om en eller flere av følgende påstander: 'Slik ser jeg på meg selv ... slik ser jeg på deg ... slik ser jeg på deg ...'" og bestemmer derfor "hvordan denne kommunikasjonen skal oppfattes".
Med kultur- og kommunikasjonstrening lærer du hvordan du unngår å etterlate et utilsiktet negativt inntrykk hos mennesker fra andre kulturer, og du lærer å lese hvordan du og din kommunikasjonsstil blir mottatt.
3. Det tredje aksiomet handler om hvordan deltakerne i systemet punkterer sine kommunikative sekvenser. I en kommunikativ hendelse er "hvert element i sekvensen samtidig stimulus, respons og forsterkning" (Bateson & Jackson qtd. i Watzlawick, Beavin og Jackson, 1967). Derfor kan den ene tolke en handling som en respons ("Jeg stoler ikke på deg fordi du ikke deler følelsene dine med meg"), mens den andre kan tolke den som en stimulus ("Jeg deler ikke følelsene mine med folk som ikke stoler på meg"). Ulik tegnsetting får folk til å oppfatte hendelsesforløpet ulikt og kan føre til endeløse konflikter som gjør det meningsløst å peke på hverandre. Ingen av deltakernes atferd kan sies å være årsaken til den andres.
4. Det fjerde aksiomet er at kommunikasjon kan være både digital og analog.. Den digitale koden er hva personen sier, hva ordene faktisk betyr, mens den analoge koden handler om hvordan noe blir sagt eller de ikke-verbale signalene som følger med. Det betyr at noen kan formidle to motstridende budskap samtidig, noe som kan skape problemer. Det lønner seg å lære seg å identifisere når folk sier ja i stillhet, selv når du hører "nei" (ikke å forveksle med å ta et "nei" for et "ja"), og når de egentlig ikke er interessert.
5. Det femte aksiomet handler om at kommunikasjonen enten er symmetrisk eller komplementær.. Det betyr ganske enkelt at enten er deltakerne i systemet likestilte med hensyn til maktforhold, eller så er den ene parten overlegen den andre. Konflikt kan oppstå når en part ønsker at status quo skal endres.
Styrken til de fem aksiomene ligger først og fremst i å forklare hva som skjer i en kommunikasjonsprosess, snarere enn å styre den.
Biblyography Pragmatics of Human Communication (Watzlawick, Beavin og Jackson, 1967).
Dr.Polina Samoylenko PHD psykologi post graduate barnepsykologi
Universitetet i Kiev
